18/06/2008 ::
Politisk system: Islamsk Republikk
Statsoverhode: Øverste Leder, Ayatollah Seyyed Ali Hoseini Khamenei (04.06.1989)
Regjeringssjef: President, Mahmud Ahmedinejad (06.08 2005)
Utenriksminister: Manouchehr Mottaki (14.08.2005)
Forrige nasjonale valg: Mars 2008 (nasjonalforsamling), 2006 ekspertrådet (Assembly of Experts), og juni 2005 (president).
Neste nasjonale valg: Medio 2009 (president)
Innenrikspolitikk
Det iranske politiske system kombinerer elementer av teokrati og demokrati. Politiske institusjoner med demokratisk valgte representanter fungerer side om side med politiske institusjoner med utpekte medlemmer kontrollert av øverste leder Ayatollah Khamenei.
Øverste leder troner øverst i de iranske maktstrukturer og har, i følge grunnloven, hovedansvaret republikkens innenriks- og utenrikspolitikk. Presidenten har begrenset makt i henhold til grunnloven og selv om den utøvende myndighet er tillagt ham og hans regjering (ingen statsminister i Iran) er den i praksis underlagt øverste leders styring.
Parlamentet består av 290 folkevalgte medlemmer. Det holdes imidlertid i sjakk av vokterrådet, som godkjenner kandidater til parlamentsvalget og som, ikke minst, har makt til å underkjenne parlamentets lovforslag dersom de ikke er i samsvar med islamsk lov. Halvparten av vokterrådets 12 medlemmer er geistlige, som utpekes direkte av øverste leder, de andre seks anbefales av leder for dommerstanden og godkjennes deretter av parlamentet.
Ekspertrådet består av 86 geistlige, som velges i offentlige valg. Det er ekspertrådet som velger øverste leder (og som har makt til å avsette denne). Det er ikke kjent at ekspertrådet noen gang skal ha utfordret øverste leders avgjørelser.
Meklerrådet ble opprettet for å mekle mellom parlamentet og vokterrådet og tjener samtidig som en rådgivende forsamling for øverste leder. Det er dermed i teorien et av de mest innflytelsesrike styrende organer i landet. Rådet ledes i dag av tidligere president Rafsanjani.
Det pågår i økende grad en intern strid om maktposisjonene i den islamske republikken. På den ene siden står de etablerte pragmatikere, inkludert store deler av de tradisjonelle geistlige, som i dag dominerer institusjoner som vokterrådet, ekspertrådet og meklerrådet. På den andre siden står de radikale, annengenerasjons revolusjonære anført av president Ahmedinejad, hvis viktige støttespillere (revolusjonsgarden, den friville paramilitære Basij-styrken og sikkerhetsapparatet) har overtatt mange sentrale posisjoner.
President Ahmedinejad er den mest ideologiske presidenten siden Imam Khomeinis død i 1989. Dette til tross for at han er den første ikke-geistlige president siden revolusjonen. Han kom til makten på en svært populistisk plattform, med lovnader om omfordeling av oljeinntekter og -formue, samt oppgjør med korrupsjonen.
President Ahmedinejad og hans regjering har mistet mye av sin popularitet siden valget i 2005. De konservative gjorde det meget godt i valget til nasjonalforsamlingen i mars 2008, men denne gruppen har splittet seg og presidentens tilhengere utgjør ikke lenger et flertall. Kritikken mot presidenten og hans politikk har tiltatt, også fra de som har samme ideologiske standpunkter som presidenten, men som allikevel oppfattes som mer pragmatiske. Den skakkjørte økonomien har i stor grad bidratt til å redusere Ahmedinejads popularitet, det samme kan til en viss grad sies om hans steile posisjon i utenrikspolitiske spørsmål og hans håndtering av atomsaken.
Utenrikspolitikk
Utenrikspolitiske stridsspørsmål har dominert mediabildet både i og utenfor Iran. Størst oppmerksomhet har vært knyttet til atomstriden, krigen i Irak, Israel og presidentens Holocaust-fornektelse, situasjonen i Libanon osv. President Ahmedinejad har stått i sentrum av bildet med sin kompromissløse, kontroversielle og steile retorikk. En sentral målsetning for det iranske regimet er å oppnå anerkjennelse av Iran som en regional stormakt. Målsettingen har bred nasjonal oppslutning på tvers av politiske skillelinjer. Realiseringen av målsettingen har blant annet gjort seg utslag i stadige iranske oppfordringer til nabolandene om regionalt sikkerhetssamarbeid, provoserende utfordringer rettet mot USA, kraftige utfall mot Israel og en generelt tøff og selvsikker linje i utenrikspolitiske spørsmål.
Striden om Irans atomprogram har stått høyt på den internasjonale politiske agenda de siste årene. Mange land stiller seg tvilende til det iranske regimets egentlige hensikter med atomprogrammet og frykter at landet har som målsetning å utvikle atomvåpen. Iran på sin side hevder at landet utelukkende har fredelige hensikter og at formålet er å utvikle kjernekraft. Spørsmålet om Irans atomprogram kom for alvor opp på den internasjonale dagsorden i 2002/2003 da det ble åpenbart at Iran hadde drevet skjult kjernefysisk aktivitet. I 2006 rapporterte IAEA Iran inn for Sikkerhetsrådet, som siden har vedtatt tre resolusjoner om Irans atomprogram (1737, 1747 og 1803). I tillegg vedtok sikkerhetsrådet en resolusjon (1696) før saken formelt ble oversendt fra IAEA. Stridens kjerne er Irans anrikningsaktiviteter. Sikkerhetsrådet krever at Iran stanser anrikningen av uran, et krav som Iran hittil ikke har etterkommet. Gjennom Sikkerhetsrådets resolusjoner ble det vedtatt sanksjoner mot Iran. De fem faste medlemmene av sikkerhetsrådet og Tyskland (P5+1) har nylig overlevert Iran et nytt tilbud om støtte til et sivilt kjernekraftprogram i gjengjeld stans i Irans anrikningsaktiviteter.
Det vedvarende anspente forholdet mellom Iran og USA har fått en ny dimensjon. De første offisielle, bilaterale møtene mellom de to landene siden den islamske revolusjonen og gisseldramaet i den amerikanske ambassaden i Teheran, fant sted i 2007. Tema for de tre møtene, som ble holdt på ambassadørnivå i Bagdad, var situasjonen i Irak. Det foreligger ingen konkrete planer om ett fjerde møte. Stridsspørsmålene mellom de to landene er mange, og ved siden av atomstriden er Irans rolle i Irak et av de viktigste. Andre stridsspørsmål inkluderer Irans rolle i regionen generelt, inkludert støtten til Hizbollah og Hamas, og landets rolle i Afghanistan.
Iran kritiseres fra flere hold for å spille en destabiliserende rolle i regionen. Amerikanske myndigheter er som nevnt særlig kritisk til Irans rolle i Irak, hvor de beskyldes for å støtte opprørerne med våpen, trening og personell. Likeledes kritiseres Iran for å spille en lite konstruktiv rolle i Libanon og det palestinske området. Iranske myndigheter benekter konsekvent aktiv innblanding i krigføringen i Irak og hevder tvert imot at de er Iraks viktigste støttespiller og bidragsyter.
Også i Afghanistan har Iran blitt anklaget for å utøve i stadig større grad en negativ innflytelse. Forholdet mellom de to landene er sammensatt. Iran har gitt store summer i bistand og lån til Afghanistan, som i hovedsak har gått til infrastrukturprosjekter med vekt på vei og kraftforsyning, skoler, kulturprosjekter, sivile opplæringsprogrammer og helse, inkl. sykehus. Ca 1 million registrerte afghanske flyktninger befinner seg i Iran, de fleste av disse har vært her siden 1970- og 80-tallet. Iran startet i april 2007 en omfattende kampanje for å utvise de om lag 1 million afghanerne som ikke hadde lovlig opphold i landet. Minst 300 000 personer ble utvist i 2007. Samtidig har langt flere krysset grensen den andre veien og det anslås nå å være mellom 1,5 og 2 millioner afghanere uten lovlig opphold i Iran.
De sterke båndene president Khatami bygde mellom Iran og Gulf-statene preges nå av økende mistillit. Ved siden av bekymring for at Iran skal tilegne seg atomvåpen er disse landene bekymret for Irans mulige sosio-kulturelle innflytelse. Shia-muslimer utgjør hele 75 % av befolkningen i Bahrain og en tilsvarende størrelse i den oljerike østlige provinsen i Saudi Arabia. Urolighet over økt iransk innflytelse og radikalisering begrenser potensialet for samarbeid innen olje og energi. Myndighetene i Yemen beskylder Iran for utidig innblanding i innenlandske affærer og støtte til shia-opprørere.
Menneskerettigheter
Menneskerettighetssituasjonen i Iran har blitt forverret etter at president Ahmedinejad kom til makten.
I følge Amnesty International ble minst 297 mennesker henrettet i Iran i 2007, en dramatisk økning i forhold til 2006, da det i følge samme kilde ble henrettet 177 mennesker. Iran er, i følge Human Rights Watch, det landet i verden som har henrettet flest mindreårige de siste fem årene. Dette til tross for at Iran har ratifisert både FNs barnekonvensjon og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
En gruppe iranske MR-forsvarere startet i 2006 en kampanje for å avskaffe steining som henrettelsesmetode. Iran ble gjenstand for internasjonal fordømmelse da en mann ble henrettet ved steining i juli 2007.
En gruppe MR-forsvarere, blant dem Shirin Ebadi, startet i august 2006 en underskriftskampanje med sikte på å samle en million underskrifter for å endre kvinnediskriminerende lovgivning. En rekke av kampanjens medlemmer og andre kvinneaktivister har blitt arrestert og idømt fengselsstraffer siden den gang. Situasjonen for MR-forsvarere og sivilt samfunn (journalister, studenter, kvinneaktivister, NGOer, fagforeningsmedlemmer) har generelt sett blitt vanskeligere det siste året og en rekke fremtredende personer har blitt arrestert. Angrepene på ytringsfriheten har også blitt langt mer omfattende, en rekke aviser har blitt stengt, graden av utøvd sensur mot media har tiltatt og en rekke journalister og bloggere har blitt arrestert.