10/06/2008 ::
Valuta: Iranske Rial (IRR)
BNP: 259 mrd USD (2007 estimat)
BNP vekstrate: 5,8% (2007 estimat)
BNP per innbygger: 3659 USD (2007 estimat)
Arbeidsledighet: 15% (2007 estimat)
Iransk økonomi er preget av tungt byråkrati, sterk subsidiering og høy avhengighet av inntekter fra landets olje- og gassproduksjon. Størsteparten av Irans økonomiske aktiviteter er kontrollert av staten og den private sektoren spiller kun en mindre rolle. Privatisering av deler av offentlig sektor er imidlertid høyt prioritert av øverste leder Ayatollah Khamenei. Til tross for høye inntekter fra petroleumssektoren, sliter Iran med strukturelle problemer som høy arbeidsledighet og høy inflasjon.
President Ahmedinejad og hans regjering har lenge vært gjenstand for kritikk for den økonomiske politikken de fører. Presidenten stilte til valg i 2005 med løfter om å utrydde fattigdom, bedre fordeling av Irans oljerikdom, kamp mot korrupsjon og utvikling i provinsene. Disse løftene er på ingen måte innfridd, den økonomiske situasjonen har tvert imot blitt vanskeligere for den jevne iraner, med synkende realinntekt (meget høy inflasjon) og økende arbeidsledighet.
President Ahmedinejad dikterte i mai 2008 en reduksjon i rentenivået til 10% for enkelte sektorer, og kom under kraftig kritikk fra sentralbanken og andre hold for dette grepet. Et så lavt rentenivå ventes kun å forverre det kritiske inflasjonsnivået. Den internasjonale matvarekrisen preget også den iranske økonomien i første halvår av 2008. Priser på ris ble nær tredoblet i løpet av to måneder, og prisen på andre matvarer steg også kraftig.
Oljeproduksjon og -eksport er flytevesten i iransk økonomi. Olje står for om lag 80% av landets eksportinntekter, og halvparten av statens totale inntekter. Iran produserer i dag bare to tredeler så mye olje som før revolusjonen, og landets oljeproduksjon er ventet å falle med 5% per år dersom nye investeringer og en satsing på reinjisering i gamle oljebrønner ikke finner sted. Irans oljeminister har anslått at landet trenger investeringer på om lag 500 milliarder dollar innen 2020, dersom produksjonsmålet på 5 millioner fat/dag skal nås. Dette anses som urealistisk under dagens sanksjonsregime og vanskelige forhandlingsklima. Internasjonale selskaper som Shell og Repsol har nylig trukket seg fra avtaler om utvikling av gassfelt og LNG-anlegg, og sier selv at de forventer å tape penger på nærværet i Iran de nærmeste årene.
Den iranske økonomien er sterkt preget av et omfattende, prisvridene subsidiesystem. I følge IMF utgjorde energisubsidier alene 17,5 % av BNP i 2005-06, mens totale subsidier utgjorde 25 % av BNP. Subsidieringen av bensin er det mest kjente eksempelet. Til tross for at regjeringen i mai 2007 hevet den subsidierte prisen med 25 % koster bensin i dag bare i overkant av 60 øre/liter. Selv om Iran er verdens fjerde største eksportør av olje importerer landet allikevel 40 % av sitt bensinforbruk. Hovedforklaringen er manglende raffineringskapasitet innenlands. Regjeringen satser på å endre dette, og har planer om å bygge syv nye oljeraffinerier de neste årene. I juni 2007 innførte regjeringen en lenge planlagt rasjonering av bensin i et forsøk på å begrense det høye bensinforbruket i Iran og dermed redusere avhengigheten av utenlandske forsyninger. Innføringen av rasjonering ble møtt med raseri og frustrasjon blant mange iranere, og mange steder, spesielt i Teheran, med voldelige opptøyer. Rasjoneringsordningen har blitt videreført, men i mars 2008 innførte regjeringen en ny ordning, hvor man kan kjøpe usubsidiert bensin utover kvotene. Prisen på denne er ca. 2,25 kr/liter.
Arbeidsledigheten ligger i følge offisiell statistikk på om lag 11 %, men private økonomer og utenlandske observatører antyder at det nok dreier seg om 20 %. Hvert år kommer 800 000 unge og nyutdannede til i arbeidsmarkedet og i følge noen rapporter får bare halvparten av disse jobb. Ikke overraskende velger mange å forlate Iran, og det anslås at om lag 150 000 universitetsutdannede emigrerer fra Iran hvert år.