Politisk system: Islamsk Republikk
Statsoverhode: Øverste Leder, Ayatollah Seyyed Ali Hoseini Khamenei (4.6. 1989)
Regjeringssjef: President, Mahmoud Ahmadinejad (6.8. 2005)
Utenriksminister: Manouchehr Mottaki (14.8. 2005)
Siste nasjonale valg: 15.12.2006 Ekspertforsamling (Assembly of Experts), 14.03.2008 Nasjonalforsamling (Majlis), 12.06.2009 President
Neste nasjonale valg: 2011 Nasjonalforsamling, 2013 President
Innenrikspolitikk - maktstrukturene
Det iranske politiske system kan best karakteriseres som et religiøst diktatur.
Det kan skilles mellom formelle og uformelle maktstrukturer.
Øverste leder (ØL) troner øverst i den formelle maktstrukturen og har, i følge grunnloven, hovedansvaret for republikkens innenriks- og utenrikspolitikk. ØL velges ikke gjennom direkte valg.
Vokterrådet har ved siden av ØL størst formell makt. Vokterrådet har 12 ikke-valgte geistlige medlemmer. Halvparten utpekes av ØL og halvparten oppnevnes av parlamentet etter anbefaling fra domstolsvesenet. Vokterrådet godkjenner alle kandidater som stiller både til presidentvalgene, parlamentsvalgene og valgene til Ekspertforsamlingen. Videre sertifiserer Vokterrådet valgresultatet. I tillegg har Vokterrådet makt til å underkjenne parlamentets lovforslag dersom forslaget ikke er i samsvar med islamsk lov.
Presidenten velges gjennom direkte valg. Han har begrenset makt i henhold til grunnloven og selv om den utøvende myndighet er tillagt ham og hans regjering er den i praksis underlagt øverste leders styring.
Parlamentet består av 290 folkevalgte medlemmer. Det holdes imidlertid i sjakk av Vokterrådet. Alle lover som vedtas av parlamentet må godkjennes av Vokterrådet før de blir rettskraftige.
Ekspertforsamlingen består av 86 geistlige, som velges i offentlige valg. Det er Ekspertforsamlingen som velger øverste leder (og som har makt til å avsette denne). Det er ikke kjent at Ekspertforsamlingen noen gang skal ha utfordret øverste leders avgjørelser.
Meklerrådet ble opprettet for å mekle mellom Parlamentet og Vokterrådet og tjener samtidig som en rådgivende forsamling for øverste leder. I tillegg til Vokterrådet er Meklerrådet dermed i teorien et av de mest innflytelsesrike organer i landet.
De uformelle maktstrukturer er mer uklare, men det skilles ofte mellom følgende tre nettverk med delvis overlappende ”medlemskap”.
Presteskap-nettverket omfatter blant annet presteskapet i byene Qom, Mashhad og Teheran samt lederne for fredagsbønnen.
Sepah-nettverket (med utspring i Revolusjonsgarden) omfatter nåværende og tidligere militære offiserer (kommandanter), Revolusjonsgarden (som er blitt mer politisk), Basij (paramilitære styrker) og deler av businesseliten.
Business-nettverket omfatter blant annet nettverk innenfor den nye private sektor, de såkalte stiftelser eller ”foundations” som også omtales som mullah-kapitalister og de innflytelsesrike ”kjøpmennene” i basarene.
Innenfor og mellom disse nettverkene utspiller det seg en kamp om politisk og økonomisk makt og innflytelse som er minst like viktig som den ”debatt” som foregår innenfor de formelle strukturene.
I tillegg har familierelasjoner stor betydning i Iran. Den politiske eliten er relativt liten og det er mange tette familierelasjoner.
Innenrikspolitikk – situasjonen etter presidentvalget 2009
Utfallet av og hendelsene i etterkant av presidentvalget den 12. juni rystet iransk innenrikspolitikk. Selv om hardlinerne på kort sikt trakk det lengste strået vil de strømningene som oppsto sette varige spor. I løpet av den to uker lange valgkampen ble det iranske folket mobilisert i et omfang en ikke har sett i Iran siden revolusjonen. Ved tidligere valg hadde det mer moderate og liberale velgergrunnlaget boikottet iransk politikk og unnlatt å stemme med den begrunnelse at både valgprosessen og det politiske systemet er illegitimt, udemokratisk, og at de ulike kandidatene uansett ikke skiller seg vesentlig fra hverandre. At den liberale middelklassen ble mobilisert ved nettopp dette presidentvalget skyldes for det første en utbredt frustrasjon og misnøye med Ahmadinejad og hans politikk. Mange av de som tidligere hadde valgt å boikottevalget erkjente nå at det nettopp var deres apati som gjorde at Ahmadinejad kom til makten i 2005. For det andre var valgkampen denne gang svært spesiell. For første gang noensinne ble valgkampsdebatter kringkastet på riksdekkende TV. Dette bidro til økt oppmerksomhet mot politikk og et voldsomt folkelig engasjement.
Protestene fra folket i gatene startet trolig mer som en protestbevegelse mot Ahmadinejad enn som en støtte til Mousavi. Idet det ble kjent at Ahmadinejad var erklært som vinner av valget og det begynte å sirkulere sterke indikasjoner på valgfusk vendte disse protestene seg også mot systemet som helhet. Interessen for og kunnskapen om politikk hadde våknet til live og det ble nå på nytt klart for folk hvilke grunnleggende svakheter det iranske systemet lider under. Millionene som tok til gatene i dagene etter valget protesterte mot alt fra valgfusk og Vokterrådets håndtering av anklagene til mangel på frihet og rettigheter. Revolusjonsgarden maktet å bringe situasjonen i gatene under kontroll ved hjelp av vold og arrestasjoner, men protestene i gatene blusser fortsatt opp med jevne mellomrom.
Protestene fra deler av Irans politiske elite ble trolig oppmuntret av folkets engasjement og massedemonstrasjonene, men elitenes målsetninger er ikke nødvendigvis sammenfallende med aspirasjonene og kravene til folket i gatene. Den politiske bevegelsen som har støttet presidentkandidat Mousavi består av en allianse av såkalte reformister og den mer moderate konservative fløyen, der sistnevnte fløy ledes an av ekspresident og leder for Ekspertforsamlingen Rafsanjani. Disse grupperingene er ikke bare en del av regimet, men har også spilt en sentral og innflytelsesrik rolle i iransk innenrikspolitikk helt siden den iranske revolusjonen (selv om reformistene har blitt stadig mer marginalisert siden Ahmadinejad kom til makten). Medlemmene av dette miljøet omtales gjerne som den eldre generasjonen i iransk politikk. Den primære målsetningen til den reformistisk-konservative grupperingen er å forsvare regimet mot de som ønsker å endre det, og snu den utviklingen som har funnet sted under Ahmadinejads første periode som president. Målet er å forsvare den islamske republikken og den folkelige forankringen som folkets stemme og legitimitet gjennom valg innebærer.
På den andre siden står Ahmadinejad og hardlinermiljøet hvis støttespillere gjerne omtales som den yngre generasjonen iranske politikere. Dette miljøet har sitt utspring i Revolusjonsgarden og preges av en sterk revolusjonær overbevisning. Prominente støttespillere av denne grupperingen fremhever ofte at i en situasjon med konflikt mellom demokratiske prinsipper og revolusjonære idealer må førstnevnte vike. Mange mener da også at Iran under Ahmadinejad har beveget seg fra en islamsk republikk til en islamsk stat - en islamsk stat der folkets stemme blir av underordnet betydning og der militæret overtar mer av styringen.
Øverste leder Khamenei tok tidlig en beslutning om å godkjenne valgresultatet og med det gi sin tilslutning til Ahmadinejad. Det samme gjorde Vokterrådet. Dette var trolig en skjebnesvanger beslutning som har bidratt til å svekke øverste leders rolle og integritet. Øverste leder har siden revolusjonen nytt godt av å være en opphøyet person som har forholdt seg nøytral hva gjelder innenrikspolitiske grupperinger og da spesielt valget av president. Hans oppgave har vært å forene og skape konsensus mellom fløyene. Ved at han denne gang så tydelig tok stilling i den innenrikspolitiske maktkampen tok han samtidig steget ned fra den pidestallen han tidligere har sittet på. Mange iranere føler derfor at institusjonen Øverste leder har gått ut på dato. Etter presidentvalget setter også mange iranere spørsmålstegn ved Vokterrådets rolle og status i det iranske samfunnet.
Utenrikspolitikk
Utenrikspolitiske stridsspørsmål har dominert nyhetsdekningen i media både i og utenfor Iran de siste årene. Størst oppmerksomhet har vært knyttet til atomstriden, krigene i Afghanistan og Irak, Israel og presidentens Holocaust-fornektelse, og forholdet til USA. President Ahmadinejad har stått i sentrum av bildet med sin kompromissløse, kontroversielle og steile retorikk. En sentral målsetting for det iranske regimet er å oppnå anerkjennelse av Iran som en regional og global stormakt. Målsettingen har bred nasjonal oppslutning på tvers av politiske skillelinjer. Realiseringen av målsettingen har blant annet gjort seg utslag i stadige iranske oppfordringer til nabolandene om regionalt sikkerhetssamarbeid, provoserende utfordringer rettet mot USA og andre vestlige land, kraftige utfall mot Israel og en generelt tøff og selvsikker linje i utenrikspolitiske spørsmål.
Striden om Irans atomprogram har stått høyt på den internasjonale politiske dagsorden. Mange land stiller seg tvilende til det iranske regimets egentlige hensikter med atomprogrammet og frykter at landet har som målsetting å utvikle atomvåpen. Iran hevder på sin side at landet utelukkende har fredelige hensikter og at formålet er å utvikle kjernekraft. Spørsmålet om Irans atomprogram kom for alvor opp på den internasjonale dagsorden i 2002/2003 da det ble åpenbart at Iran hadde et skjult kjernefysisk program. I 2006 rapporterte IAEA Iran inn for Sikkerhetsrådet, som siden har vedtatt fire resolusjoner om Irans atomprogram (1737, 1747, 1803 og 1835). Et av kjernepunktene i striden er Irans anrikningsaktiviteter. Sikkerhetsrådet krever at Iran stanser anrikningen av uran, et krav som Iran hittil ikke har etterkommet. Gjennom Sikkerhetsrådets resolusjoner er det derfor vedtatt sanksjoner mot Iran.
I oktober 2009 ble det innledet samtaler mellom Iran og Sikkerhetsrådets 5 faste medlemmer pluss Tyskland. Like før samtalene startet ble et nytt anrikingsanlegg utenfor Qom oppdaget. I tillegg anmodet Iran om å få kjøpe anriket uran til en forskningsreaktor i Teheran hvor det drives medisinsk forskning. Samtalene ble preget av disse to begivenhetene. Et forslag om at Iran sender lavanriket uran til Russland og Frankrige for videre anriking og levering av brensel til forskningsreaktoren i Teheran vurderes nå av myndighetene i Teheran. Hovedspørsmålet knyttet til Irans egen anrikingsaktivitet er ennå ikke gjenstand for forhandlinger.
Forholdet mellom Iran og USA har helt siden den islamske revolusjonen i 1979 vært anspent. De diplomatiske forbindelsene mellom de to landene ble brutt i 1980. President Obamas utstrakte hånd og tilbud om dialog har skapt en ny situasjon. At iranske og amerikanske diplomater nå snakker sammen om atomspørsmålet gir håp om bedring i de bilaterale relasjonene.
Iran kritiseres fra flere hold for å spille en destabiliserende rolle i regionen. De kritiseres blant annet for å spille en lite konstruktiv rolle i Libanon og det palestinske området. De kritiseres også for rollen de spiller i Irak. Her beskyldes de for å støtte opprørerne med våpen, trening og personell. Iranske myndigheter benekter konsekvent aktiv innblanding i krigføringen i Irak og hevder tvert imot at de er Iraks viktigste støttespiller og bidragsyter.
Også i Afghanistan har Iran blitt anklaget av flere vestlige land for å spille en negativ rolle, men det er grunn til å nyansere dette bildet. Forholdet mellom Iran og Afghanistan er sammensatt. Iran har gitt store summer i bistand og lån til Afghanistan, som i hovedsak har gått til infrastrukturprosjekter med vekt på vei og kraftforsyning, skoler, kulturprosjekter, sivile opplæringsprogrammer og helse, inklusiv sykehus. Om lag 1 million registrerte afghanske flyktninger befinner seg i Iran, de fleste av disse har vært i landet siden 1970- og 80-tallet. I tillegg er det anslått at mellom 1,5 og 2 millioner afghanere befinner seg i Iran uten lovlig opphold.
De sterke båndene president Khatami forsøkte å bygge mellom Iran og de arabiske landene preges nå av økende mistillit. Ved siden av bekymring for at Iran skal tilegne seg atomvåpen er disse landene bekymret for Irans mulige sosiokulturelle innflytelse. For eksempel utgjør shia-muslimer hele 75 % av befolkningen i Bahrain og en tilsvarende størrelse i den oljerike østlige provinsen i Saudi-Arabia. Urolighet over økt iransk innflytelse og radikalisering begrenser potensialet for samarbeid innen olje og energi. Myndighetene i Yemen beskylder Iran for utidig innblanding i innenlandske affærer og støtte til shia-opprørere. Samtidig kritiserer Iran stadig noen arabiske land, og da spesielt Saudi-Arabia og Egypt, for å ikke kjøre en hardere linje overfor Israel hva gjelder situasjonen på Gaza.
Menneskerettigheter
Menneskerettighetssituasjonen i Iran har blitt forverret etter at president Ahmadinejad kom til makten.
I følge Amnesty International ble 346 personer henrettet i 2008, og antall henrettelser har økt ytterligere i 2009. Flesteparten av de som henrettes er dømt for enten narkotikarelaterte forbrytelser eller drap. Iran er også, i følge Human Rights Watch, det landet i verden som har henrettet flest mindreårige de siste fem årene. Dette til tross for at Iran har ratifisert både FNs barnekonvensjon og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. På tross av både aktivt arbeid fra iranske menneskerettighetsforsvarere og kraftig internasjonal kritikk utfører også Iran henrettelser ved steining. Bare siden desember 2008 er tre personer bekreftet henrettet ved steining på bakgrunn av anklager om utroskap.
Situasjonen for opposisjonelle, MR- forsvarere og sivilt samfunn (journalister, studenter, kvinneaktivister, frivillige organisasjoner, fagforeningsmedlemmer) er svært vanskelig, og preget av en massiv statlig sensur. En gruppe menneskerettighetsforsvarere, blant dem nobelprisvinner Shirin Ebadi, startet i august 2006 en underskriftskampanje med sikte på å samle en million underskrifter for å endre landets kvinnediskriminerende lovgivning. En rekke av kampanjens medlemmer og andre kvinneaktivister har blitt arrestert og idømt fengselsstraffer siden den gang. Senteret for menneskerettighetsforsvarere, ledet av Shirin Ebadi, ble også stengt av myndighetene allerede i desember 2008, og er fortsatt stengt.
Situasjonen for religiøse minoriteter, særlig tilhengere av religionene baha’i og kristendommen, har forverret seg det siste året. Over 30 baha’ier sitter fengslet utelukkende på grunn av sin tro, og de syv baha’i-lederne som ble fengslet våren 2008 sitter fortsatt i fengsel uten å ha fått saken behandlet i retten. Reaksjonene mot kristne har også tiltatt det siste året. Kristne konvertitter som tilhører evangeliske miljø eller hjemmekirker har vært spesielt utsatt.
Etter det omstridte presidentvalget i juni 2009 er menneskerettighetssituasjonen blitt ytterligere forverret, og en rekke fremtredende representanter for det sivile samfunnet, herunder hundrevis av prominente reformister, politiske aktivister, menneskerettighetsforsvarere, intellektuelle, journalister og mange av Mousavi og Karoubis talsmenn og valgkampmedarbeidere har blitt arrestert. I demonstrasjonene som fulgte valget ble også et ukjent, men på bakgrunn av anslag et svært høyt, antall demonstranter arrestert og drept. Mange personer har også på mystisk vis forsvunnet. Det har også kommet en rekke rapporter om svært dårlig behandling av fengslede, både demonstranter og representanter for det sivile samfunnet. Overgrepene som har funnet sted omfatter blant annet grov tortur og drap under varetekt og grov seksuell vold/voldtekt. Iranske myndigheter har heller ikke avholdt rettssaker mot de arresterte i tråd med nasjonale eller internasjonale rettssikkerhetsstandarder, som for eksempel tilgang på forsvarer.
Angrepene på ytringsfriheten har også forverret seg. En rekke aviser har blitt stengt, graden av utøvd sensur mot media har tiltatt og en rekke journalister og bloggere har blitt arrestert. I den årlige indeksen over pressefrihet foretatt av organisasjonen Reportere uten grenser faller Iran til 172. plass av 175 land.