Valuta: Iranske Rialer (IRR)
BNP: 414 mrd USD (2010 estimat), (889 mrd USD justert for kjøpekraft)
BNP per innbygger: 5530 USD (2010 estimat), (11840 USD justert for kjøpekraft)
BNP vekstrate: 2,9% (2010 estimat)
Arbeidsledighet: ca 13%
Inflasjon: 14% (2010 estimat)
Irans økonomi er preget av store inntekter fra landets oljeproduksjon, tungt byråkrati og sterk subsidiering. Størsteparten av Irans økonomiske aktiviteter er kontrollert av staten, og den private sektoren spiller kun en mindre rolle. Det er store strukturelle problemer som høy arbeidsledighet og høy inflasjon, og den økonomiske veksten er lav tatt i betraktning landets økende befolkning.
Petroleumsvirksomheten
Produksjon og eksport av olje er livsnerven i Irans økonomi. Landet har verdens 3. største kjente oljereserver, og produserer ca 4 millioner fat per dag. Inntekter fra oljesalget står for 80 % av landets eksport, og om lag halvparten av statens totale inntekter. Til tross for store påviste reserver så produserer landet i dag bare to tredeler så mye olje som før revolusjonen, og landets oljeproduksjon er ventet å falle om få år dersom betydelige nye investeringer ikke finner sted. Det er anslått at landet trenger investeringer på om lag 500 milliarder dollar innen 2020, men dette anses som urealistisk uten store utenlandske investeringer. Mange vestlige oljeselskaper har redusert sin tilstedeværelse i Iran de siste årene. Dette skyldes delvis sanksjoner, men også generelt dårlige økonomiske og juridiske vilkår som en følge av at iranske selskaper, og da særlig de som eies av eller har nær tilknytning til Revolusjonsgarden, blir forfordelt. Tomrommet etter de vestlige oljeselskapene har delvis blitt fylt av asiatiske selskaper.
Iran har verdens nest største påviste gassreserver, men til tross for dette er landet i dag nettoimportør av gass. Dette skyldes stort innenlands forbruk og bruk av gass for injisering i oljebrønner, men det skyldes også manglende investering i produksjonskapasitet. Dette henger igjen sammen med problemer med å få eksportert gass til kjøpesterke markeder, som delvis skyldes sanksjoner og politisk isolering av Iran.
Offentlig sektor og økonomisk politikk
Iran har en stor offentlig sektor, og mye av landets industri er også eiet av staten. Dette gjelder store deler av olje- og gassindustrien, men også andre sektorer som telekommunikasjon, bilproduksjon, mv. I tillegg til direkte statlig eierskap er offentlige stiftelser og selskaper kontrollert av Revolusjonsgarden tungt inne både som eiere av andre selskaper, og som selvstendige økonomiske aktører. Forfordeling av slike selskaper bidrar til manglende konkurranse og korrupsjon. For å bøte på den ineffektive økonomien er privatisering høyt prioritert, men i realiteten har lite reell privatisering funnet sted da selskaper har blitt solgt til andre selskaper og stiftelser kontrollert av staten.
Den iranske økonomien er sterkt preget av et omfattende, prisvridende subsidiesystem. Bensin koster ca 60 øre per liter, og en så lav pris fører til betydelig overforbruk. På grunn av manglende raffineringskapasitet innenlands må Iran importere 30-40 % av sitt bensinforbruk, og staten må dekke differansen mellom prisen på verdensmarkedet og den lokale prisen. I tillegg til denne kostnaden går staten glipp av eksportinntekter fra olje og oljeprodukter, og subsidiering av gass, strøm, enkelte matvarer mv gjør at statens samlede kostnad med subsidiene er i størrelsesorden 100 mrd USD. Regjeringen satser på å endre dette, og har innført rasjonering av bensin i et forsøk på å begrense det høye forbruket og dermed redusere kostnadene og avhengigheten av utenlandske forsyninger. Dette førte til store protester, og for å bøte på dette er det planlagt å utbetale kontantstøtte til den fattigste tredelen av befolkningen samtidig som subsidiene gradvis reduseres.
President Ahmadinejad og hans regjering har lenge vært gjenstand for kritikk for den økonomiske politikken de fører. Presidenten stilte til valg i 2005 med løfter om å utrydde fattigdom, bedre fordeling av Irans oljerikdom, kamp mot korrupsjon og utvikling i provinsene. Disse løftene er på ingen måte innfridd, og Ahmadinejads fokus på veldedighetsøkonomi fremfor strukturelle reformer gjør at den økonomiske situasjonen har blitt vanskeligere for den jevne iraner. Den høye inflasjonen (anslått til 25-30 % i 2008-2009) gjør at realinntekten er synkende, og dette sammen med manglende økonomisk vekst gjør at Iran i realiteten gjennom flere år har opplevd stagflasjon.
Arbeidsledigheten ligger i følge offisiell statistikk på om lag 13 %, men private økonomer og utenlandske observatører antyder at det nok dreier seg om 20 %. Ledigheten blant unge og nyutdannede er betydelig høyere. Hvert år kommer ca 800 000 unge og nyutdannede til i arbeidsmarkedet, og under halvparten av disse får jobb. Ikke overraskende velger mange å forlate Iran, og det anslås at om lag 150 000 universitetsutdannede emigrerer fra Iran hvert år, noe som sannsynligvis plasserer Iran på verdenstoppen i hjerneflukt (”brain drain”).